Intervju med Miriam

Fire måneder er gått siden vi ankom Las Palmas – og enda lenger tid er gått siden Miriam ga en lyd fra seg på denne bloggen. Men selv om skrivestreiken fremdeles pågår, fikk jeg lov til å stille henne noen spørsmål.

Miriam, du har vært fire måneder på «Granka». Er leveren fremdeles i god behold?

Miriam rister på hodet og truer med å forlate rommet, så jeg bestemmer meg lynraskt for å skifte spor. Og dessuten er hun heller ikke så ille, når det kommer til alkohol og sånt.

Ok, neste spørsmål – hva liker du best med denne øyen?

Den eviglange sommeren, frokostene ute på terrassen, tapasbarene, at folk er så avslappet ­– pluss maten, strendene, vinen, palmene …

Det høres jo behagelig ut, men det tok litt tid før du virkelig begynte å nyte det?

Ja, det var litt vanskelig å finne seg til rette de første månedene. Vi har ingen returdato å forholde oss til, så alt føltes uvisst, og samtidig var det mye nytt – blant annet ny by, nytt språk, miljøet på kontoret, den nye arbeidshverdagen og mangel på sosialt nettverk. Det var nok etter at det sistnevnte begynne å komme ordentlig på plass at jeg begynte å slippe ned skuldrene.

Hvordan var det å bli kjent med folk?

Mye av det sosiale skjer gjennom kontorfellesskapet. Vi jobber fra CoworkingC, som har rundt 30 plasser og et internasjonalt miljø. De fleste på kontoret er omreisende frilansere eller gründere i oppstartsbedrifter. Når vi først kom hit, var miljøet mest dominert av unge franske skjørtejegere, men det er hele tiden en viss utskiftning og nå er miljøet i større grad dominert av andre par som oss. Flere av disse er blitt gode venner, så derfor er det også litt trist at mange av dem snart reiser videre.

Blir det tid til å jobbe også?

Absolutt, det er blitt mye jobbing siden vi kom hit. Til tross for mye sol, føler jeg knapt jeg er blitt noe brunere siden jeg kom hit, og det er fordi mandag til fredag stort sett tilbringes på kontoret. Etter at jeg begynte å oversette på fulltid for rundt ni måneder siden, var jeg heldig som raskt fikk en større fast kunde, som alene gir meg nok arbeid til at jeg klarer meg bra her. I tillegg har det i løpet av høsten kommet enda flere til. Det kan fremdeles variere hvor mye jobb som kommer inn hver uke, og det må jeg hele tiden ta høyde for, men hvis jeg skulle velge mellom mer jobb eller strandtid, så velger jeg heller det sistnevnte.

Hva har overrasket deg mest siden du kom hit?

Det må være hvor forskjellig øyen er, fra det ene stedet til det andre. Ørken, fosser, fjell, furuskog, palmelunder, vulkankrater, landsbyer, storby og vakre strender – alt dette finnes på én liten øy. Og vi har ikke engang begynt å utforske de seks andre naboøyene, som også er svært forskjellige fra hverandre.

Et sted jeg forelsket meg i er Agaete, på nordvestsiden av øyen. Denne landsbyen er en relativt uoppdaget perle, som er perfekt for å koble av og finne roen.

Hva er den største utfordringen med å leve på den måten vi gjør nå?

Det at ting fort føles midlertidig, og det kan være vanskelig å forholde seg til at de som blir venner, raskt forsvinner og mest sannsynlig ikke kommer tilbake. Vi har fått friheten til å flytte rundt på oss som vi vil, men det kan også gjøre det vanskeligere å finne roen. Av digitale nomader jeg har snakket med siden vi kom hit, hører jeg flere av dem klage på hvor slitsomt det er å være på farten hele tiden – men to dager senere har samme person gjerne bestilt flybillett til et nytt sted, på andre siden av jordkloden.

Så hva sier du – er det noe å anbefale?

Ja, jeg tror mange ville elsket det. Frihetsfølelsen er fantastisk. Å kunne våkne opp en dag, se solen skinne utenfor og bestemme seg for å ta formiddagen på stranden, og heller jobbe et par ekstra timer på kvelden. Eller belønne seg selv med en fridag midt i uken når et større prosjekt er ferdig levert.

Samtidig tror jeg det er viktig å ha et realistisk syn på hvor fri man kan føle seg. Uansett hvor man sitter og jobber, så er oppgavene mye de samme. Det er viktig å innse tidlig hva som kreves. Sånn sett kan det være en fordel at man allerede har etablert en stedsuavhengig virksomhet før man reiser ut, for når man kommer til et nytt sted, er det nok av andre ting som tar tid og energi.

OK, bare ett siste spørsmål: Hvor ser du oss om to år?

Det har kanskje aldri vært så vanskelig å svare på det spørsmålet. Vi har snakket om å gjøre Las Palmas til en base, så kanskje vi fremdeles befinner oss her. Hvis vi finner en leilighet med utleiemulighet, kan vi for eksempel ta en måned på landsbygden i Frankrike eller et lengre opphold i Sør-Amerika, uten å måtte betale dobbel husleie. Men samtidig har jeg lyst på en puddel …