Fem års koffertliv

8. august 2016 var det grått, 13 grader og regnbyger i Bergen. Ingenting unormalt med det, men det føltes som en perfekt dag å forlate byen på. Ikke bare på ferie, men på ubestemt tid, med enveisbillett til Las Palmas via Barcelona.

I dag, nøyaktig fem år senere, kjenner jeg for første gang at jeg savner regnhovestaden litt. Utenfor er det så varmt i den stekende middelhavssolen at vi holder oss innendørs til solen kommer lavt nok. Men hjemlengselen skyldes ikke det kypriotiske sommerklimaet.

Savnet skyldes først og fremst at det har gått mer enn 586 dager siden sist jeg var i samme rom som de viktigste personene i mitt liv. Med unntak av Victoria, selvsagt. Til gjengjeld har vi to hengt sammen i 684 sammenhengende dager. Og mesteparten av tiden bare oss to. En smule rart at hun ikke går lei.

Victoria i Kiev

Victoria i Kiev

Den lange eksilperioden har naturligvis ikke vært planlagt. Fjoråret ble året der nesten ingenting gikk etter planen. Etter et veldig hektisk år i 2019, lå også 2020 an til å bli et begivenhetsrikt år. Etter nyttårsfeiring i Dublin, feiret vi jul på nytt i Kiev (ortodoks kalender) før vi dro videre til Sørøst-Asia i midten av januar. De første ukene i Thailand (Ao Nang, Koh Lanta, Phi Phi) føltes alt som normalt, selv om vi kunne lese om litt færre turister på grunn av virusutbruddet i Kina. Vi dro videre til Malaysia i februar. Nå så vi effekten av den økende virusbekymringen tydeligere. Den fineste stranden på Langkawi var nesten folketom. Vi tok båten fra Langkawi til Penang. Jeg fikk litt hoste som ikke ville slippe taket, og jeg tenkte jeg kanskje hadde blitt smittet, uten at det egentlig bekymret meg.

I Ao Nang, Krabi, Thailand

I Ao Nang, Krabi, Thailand

I Penang gikk bryllupsplanleggingen inn i en intensiv fase. Depositumet til vinslottet i Toscana var betalt et par uker tidligere. Vi valgte menyer og kortet ned listen over fotografer. I Georgetown gikk livet som normalt, men de vanlige hordene av kinesiske turister var ikke å se.

Georgetown, Penang, Malaysia

Georgetown, Penang, Malaysia

Vi dro tilbake til Thailand 2. mars. Vi hadde planlagt en til to uker på Koh Samui. Lite ante vi at det skulle gå hele syv måneder før vi forlot øyen. 11. mars erklærte WHO pandemi. I dagene og ukene som fulgte ble virkeligheten snudd på hodet.

Koh Samui

Koh Samui

Flybillettene fra Thailand til Sri Lanka ble kansellert. Vi var mest lettet, for Koh Samui føltes nå som en trygg havn. Vi sto timesvis i kø utenfor immigrasjonskontoret for å få forlenget visumet med en måned. Heldigvis var det siste gang, for deretter fikk vi automatisk visumamnesti (to ganger) frem til utgangen av september.

Bryllupet ble utsatt til høsten (og deretter på ubestemt tid). Etter at nedstengingen på Koh Samui ble opphevet i mai, ble det mulig å nyte livet på øyen til det fulle. Koh Samui var helt smittefritt, grensene til Thailand var stengt og kun noen få turister var igjen. Prisene på nydelige luksusvillaer ble dumpet. Vi betalte rundt EUR 1000/måneden for et drømmehus (navnet var faktisk «Dreamland») med basseng, diger privat hage med et gartnerteam på fire og plass nok til en storfamilie. På de vakre paradisstrendene (f.eks. Chaweng Noi) var det færre mennesker enn hunder. Vi betalte ca. 50 kr/dagen for leiebilen (på langtidsleie). Bursdagsmiddagen min ble en private dining-opplevelse på øyens kanskje beste restaurant (Supattra). Dette har naturligvis også en tragisk side ved seg, og jeg håper det ikke tar lang tid før turismen på nytt blomstrer for Thailand. Det er et fantastisk land å oppleve.

Mu Koh Angthong National Marine Park

Mu Koh Angthong National Marine Park

Usikkerhet rundt forlengelsen av visumamnestiet og mitt ønske om å komme meg nærmere Norge i god tid før jul, ble avgjørende for at vi forlot Thailand til fordel for Kypros i slutten av september. På det tidspunktet var Kypros et «grønt» land, som også tillot reisende fra Thailand uten restriksjoner. Det tok imidlertid ikke mange ukene før Kypros ble rammet av høstbølgen, og i november stengte samfunnet ned, med en rekke strenge restriksjoner. I samme periode ble Victorias mor smittet av viruset og innlagt på sykehus, noe som dessverre endte på verst tenkelige vis. Den vanskelige situasjonen gjorde at vi droppet reiseplanene rundt jul. I tillegg fikk Victoria ett års oppholdstillatelse på Kypros, som ga større fleksibilitet til å holde seg i ro på ett sted enn 3-månedersgrensen innenfor Schengen.

Mens 2020 ble året der nesten ingenting gikk som planlagt, har 2021 blitt året helt uten planer. Men litt har likevel skjedd. I februar giftet vi oss i en vakker, liten seremoni, med fotografen og harpespillerens ektemann som vitner og eneste gjester. Etter at nedstengingen på Kypros ble opphevet i mars, har vi også fått testet ut utallige lokale restauranter, barer og vingårder. Spør meg gjerne om råd hvis du planlegger tur til Pafos!

Married.jpg

Om nøyaktig to uker har vi billetter til Bergen, og jeg krysser fingrene for at dette utenlandsoppholdet ender på 601 dager.

Da jeg i 2016 tok avgjørelsen om å legge karrieren på hyllen, selge bilen og leie ut leiligheten, føltes det som en ganske radikal og risikabel avgjørelse. Av mange forskjellige grunner, men kanskje mest økonomisk den gangen.

Jeg hadde likevel aldri forestilt meg hvor mye det valget skulle endre livet mitt. Fem år senere ser ting veldig annerledes ut enn de gjorde den gangen, og erfaringene har vært nesten utelukkende positive. Det vanskeligste har nok vært denne siste lange perioden uten den samme friheten til å tilbringe tid med familie og nærmeste venner, men ellers har erfaringene vært nesten utelukkende positive. Innledningsvis bød den nye livsstilen på enkelte utfordringer, og allerede i løpet av de første månedene kom det første tilbakeslaget med et samlivsbrudd som kanskje delvis skyldtes ulike forventninger knyttet til den nye måten å leve på.

Tiden etterpå har imidlertid gitt en lang rekke uvurderlige opplevelser som jeg aldri ville vært foruten. Heller ikke økonomisk har det bydd på utfordringer. En viktig detalj i forhold til det er at jeg allerede hadde forberedt mye av virksomheten, og testet det litt ut, før jeg forlot Bergen. Å starte en helt ny virksomhet er krevende på mange måter, så det kan vært lurt å prøve det ut på hjemmebane før man velger å relokalisere til et nytt land. Det er også mulig å gjøre litt begge deler i starten, f.eks. i form av «workations». Det er fin måte å teste ut om dette er noe en kan trives med.